Usensurert skriveverksted mellom to kjærester

Og slagene hamret igjen og igjen, mellom ribbein og hjerte og tilbake igjen. "Du gir meg trygghet", sa jeg rolig og mente det uten å tenke hvorfor. Hvorfor møtte jeg deg ikke før, før fortid ble skrevet i blod og tårer? Jeg skriver uten mål og med all mening, jeg skriver fordi jeg vil og fordi det ikke er forbeholdt noen å være pompøs og pretensiøs innimellom. Jeg mestrer den grunnleggende ferdigheten å kunne skrive, og forhåpentligvis klarer jeg å formidle til mine fremtidige elever at det ikke er så himla høytsvevende å skrive ord på papir sånn at de får mening. Kanskje det bare er deg selv som skal lese det uansett? Det finnes ingenting farlig med å skrive så lenge vi ikke gjør det til noe det ikke er. Meningen oppstår uansett mellom skriver og leser, og er det deg selv som er begge deler - ja, nei da er det jo ikke så farlig uansett. Allikevel er jeg så kvalmende selvkritisk, og det gjør at pennen nøler mer enn den trenger. Egentlig er jeg jo en ordkunstner av de sjeldne, bare les her:

Flyktig fløy fuglene i
bestemte retninger, de var
alltid mer retningsbevisste enn
jeg trodde.

Jeg trodde jeg visnet bort
samtidig som jeg blomstret.
Kanskje vi alltid er redd
vår egen skjønnhet?

Du fløy flyktig
ved siden av meg hele tiden,
antakeligvis litt til høyre (det er der du sover),
og jeg var opptatt med egen utilstrekkelighet.

Men så var vi der, og ingen
rundt betød noe lengre.
Vi flyr flyktig i
bestemte retninger, tilstrekkelig og skjønt
og du litt til høyre (det er er der du sover).

---------------------------------------------------

Først da du så på meg
med vidåpent blikk
og hjerte,
brast mitt
og all motstand
møysommelig bygd opp, år etter år
dag etter dag, hjerteslag for hjerteslag,
forsvant.

Som en puslete liten dram av dugg,
eller gårsdagens skumring
i et kronblad på en villblomst.
Evig levende,
vill,
vakker,
og sjelden sett
av sånne som meg.

Som en blafrende fuglevinge
strøk dine tanker
fort, skyndsomt
gjennom min skjøre bevissthet.

Du har aldri vært der og er der alltid.

Som en avkledd,
barbeint jenteunge,
står hjertet mitt og venter og verker,

eller akkurat den følelsen
av dine vinger.

Hvis du blir hos meg
til høsten faller ned og
kaster lange, rustrøde
skygger over min fattige,
faderløse lausunge av et hjerte.

Da skal jeg for alltid holde deg,
nær meg
min egen elskede.

Hvis du tar i mot meg når
jeg faller, skamløs og utakknemlig
for at akkurat jeg har blitt
skjenket liv
vilje.

Da skal jeg alltid stå parat,
ventende og tålmodig.
Gjestfri huse deg i alle mine rom.

Men blir du for oppslukt
i å fange bladene,
bevare sommeren bare litt til,
litt lengre.

Da begraver jeg mitt lys,
min hengivenhet og mitt bankende,
blødende hjerte i den dunkle høstmulder
til det verker igjen.

Ordene kom og gikk, akkurat som jeg
nesten ville si alt samtidig og derfor sa ingenting.

Løse lovnader ble løsøregjenstander
jeg ville resirkulere til noe nytt.

Noe nytt som ga mening. Avfall er jo bare ressurser på avveie,
sa jeg og gliste uten å mene det.

Middelmådig middelvei

"Mediocrity is now, as formerly, dangerous, commonly fatal, to the poet; but among even the successful writers of prose, those who rise sensibly above it are the very rarest exceptions”, sa William E.Gladstone, og jeg lyttet.

Fordi jeg skinner mest når jeg brenner
opp og aldri ned.

Ikke akkurat en føniks,
seirende opp av asken,
vingene vant,

jeg brant opp og aldri ned.

Intensitetens inderlighet,
for Guds skyld aldri middelmådig,
middelvei har midd i seg og kan umulig være bra

nok.

Ambivalens

Det er alltid noe man mangler,
betyr det at man aldri mangler noe?

Smilet er slitent og nytt samtidig,
mest i det lille smilehullet,
det som bare finnes når det vil.

Finner det ubekymra tilfredshet?

Jeg ville ta innersvingen på tiden,
løpe ubekymra lenge nok, bråstoppe kjapt nok,
roe ned der det ikke var forventa.

Ambi betyr begge sider og valens betyr verdi,
jeg betyr mer enn det.

Kompress

Det er et kompromissløst kunstnerisk krav;
du må alltid undre.

Ca fire centimeter til høyre,
bak det venstre skulderbladet mitt,
helt tilfeldig og logisk samtidig,
der ligger det.

Et kompress, inni meg,
det lille stedet der ingenting
slipper inn eller ut,
min uhelbredelige undring.

Potensløst potensiale

Akkurat nære nok til å kunne si nei,
innen rekkevidde. Jeg vant uansett.

Vibrerende, potensløst potensiale.
Heve seg over, alltid over. Vant jeg?

Det er alltid tryggere å holde seg på kanten.
Ikke ta det siste steget, bare stå der,
beundre hva det kunne ha blitt.

Det uskrevne arks skjønnhet,
det uforløste håp, en ufullstendig setnings
makt.

Hopp.

En helt unormal fredag

Til ære for May Ona kommer nå et kvasisubtilt dikt en helt unormal fredag.


I trefjerdedels takt inni meg
uten noen som helst tone,
er du ingens og jeg alles.
Er alle forsynt?

Det er mulig det finnes bedre ord,
men leser du det her veldig fort,
virker jeg veldig kul,
en ordmester av de sjeldne, en forkledd helt.
En, to, tre, på det fjerde skal det skje,
eller var det omvendt,
jeg er aldri helt sikker.

Tryggheten i bestemors badekar,
den er ikke lik.
Lik meg da. Tærne er lengre og stikker utenfor,
jeg stikker utenfor.

Tre slag og så en liten pause.
Holder du takten?

Stopp.