Ambivalens

Det er alltid noe man mangler,
betyr det at man aldri mangler noe?

Smilet er slitent og nytt samtidig,
mest i det lille smilehullet,
det som bare finnes når det vil.

Finner det ubekymra tilfredshet?

Jeg ville ta innersvingen på tiden,
løpe ubekymra lenge nok, bråstoppe kjapt nok,
roe ned der det ikke var forventa.

Ambi betyr begge sider og valens betyr verdi,
jeg betyr mer enn det.

Kompress

Det er et kompromissløst kunstnerisk krav;
du må alltid undre.

Ca fire centimeter til høyre,
bak det venstre skulderbladet mitt,
helt tilfeldig og logisk samtidig,
der ligger det.

Et kompress, inni meg,
det lille stedet der ingenting
slipper inn eller ut,
min uhelbredelige undring.

Potensløst potensiale

Akkurat nære nok til å kunne si nei,
innen rekkevidde. Jeg vant uansett.

Vibrerende, potensløst potensiale.
Heve seg over, alltid over. Vant jeg?

Det er alltid tryggere å holde seg på kanten.
Ikke ta det siste steget, bare stå der,
beundre hva det kunne ha blitt.

Det uskrevne arks skjønnhet,
det uforløste håp, en ufullstendig setnings
makt.

Hopp.

En helt unormal fredag

Til ære for May Ona kommer nå et kvasisubtilt dikt en helt unormal fredag.


I trefjerdedels takt inni meg
uten noen som helst tone,
er du ingens og jeg alles.
Er alle forsynt?

Det er mulig det finnes bedre ord,
men leser du det her veldig fort,
virker jeg veldig kul,
en ordmester av de sjeldne, en forkledd helt.
En, to, tre, på det fjerde skal det skje,
eller var det omvendt,
jeg er aldri helt sikker.

Tryggheten i bestemors badekar,
den er ikke lik.
Lik meg da. Tærne er lengre og stikker utenfor,
jeg stikker utenfor.

Tre slag og så en liten pause.
Holder du takten?

Stopp.