Usensurert skriveverksted mellom to kjærester

Og slagene hamret igjen og igjen, mellom ribbein og hjerte og tilbake igjen. "Du gir meg trygghet", sa jeg rolig og mente det uten å tenke hvorfor. Hvorfor møtte jeg deg ikke før, før fortid ble skrevet i blod og tårer? Jeg skriver uten mål og med all mening, jeg skriver fordi jeg vil og fordi det ikke er forbeholdt noen å være pompøs og pretensiøs innimellom. Jeg mestrer den grunnleggende ferdigheten å kunne skrive, og forhåpentligvis klarer jeg å formidle til mine fremtidige elever at det ikke er så himla høytsvevende å skrive ord på papir sånn at de får mening. Kanskje det bare er deg selv som skal lese det uansett? Det finnes ingenting farlig med å skrive så lenge vi ikke gjør det til noe det ikke er. Meningen oppstår uansett mellom skriver og leser, og er det deg selv som er begge deler - ja, nei da er det jo ikke så farlig uansett. Allikevel er jeg så kvalmende selvkritisk, og det gjør at pennen nøler mer enn den trenger. Egentlig er jeg jo en ordkunstner av de sjeldne, bare les her:

Flyktig fløy fuglene i
bestemte retninger, de var
alltid mer retningsbevisste enn
jeg trodde.

Jeg trodde jeg visnet bort
samtidig som jeg blomstret.
Kanskje vi alltid er redd
vår egen skjønnhet?

Du fløy flyktig
ved siden av meg hele tiden,
antakeligvis litt til høyre (det er der du sover),
og jeg var opptatt med egen utilstrekkelighet.

Men så var vi der, og ingen
rundt betød noe lengre.
Vi flyr flyktig i
bestemte retninger, tilstrekkelig og skjønt
og du litt til høyre (det er er der du sover).

---------------------------------------------------

Først da du så på meg
med vidåpent blikk
og hjerte,
brast mitt
og all motstand
møysommelig bygd opp, år etter år
dag etter dag, hjerteslag for hjerteslag,
forsvant.

Som en puslete liten dram av dugg,
eller gårsdagens skumring
i et kronblad på en villblomst.
Evig levende,
vill,
vakker,
og sjelden sett
av sånne som meg.

Som en blafrende fuglevinge
strøk dine tanker
fort, skyndsomt
gjennom min skjøre bevissthet.

Du har aldri vært der og er der alltid.

Som en avkledd,
barbeint jenteunge,
står hjertet mitt og venter og verker,

eller akkurat den følelsen
av dine vinger.

Hvis du blir hos meg
til høsten faller ned og
kaster lange, rustrøde
skygger over min fattige,
faderløse lausunge av et hjerte.

Da skal jeg for alltid holde deg,
nær meg
min egen elskede.

Hvis du tar i mot meg når
jeg faller, skamløs og utakknemlig
for at akkurat jeg har blitt
skjenket liv
vilje.

Da skal jeg alltid stå parat,
ventende og tålmodig.
Gjestfri huse deg i alle mine rom.

Men blir du for oppslukt
i å fange bladene,
bevare sommeren bare litt til,
litt lengre.

Da begraver jeg mitt lys,
min hengivenhet og mitt bankende,
blødende hjerte i den dunkle høstmulder
til det verker igjen.